JEANETTE EIKELAND

Dere vet sånne som ikke gidder å følge med noe sælig sant? Og sånne som ikke gidder å bry seg noe særlig?
Jeg tror det har vært en sånn person å kjørt rundt her.
For da vi skulle gå til skolen i morges, så fant søstrene mine en påkjørt katt på vei til skolen.
Den levde fremdeles men bare såvidt.
Stakkars liten ! Det var en ganske liten katt, nesten en kattunge, og den lignet på min kjære Hermine i miniutgave.
Søte litte kattepusen som gikk rundt på butikken, hoppet opp på fanget våres når vi satt på benkene.
Kosete, søte lille pusekatten, kommer til å savne å ha henne nede med butikken.
Det høres sikkert litt rart ut at jeg kommer til å savne en katt som ikke var min, men jeg elsker katter.
Jeg kommer sikkert til å bli en sånn gammel kjerring med ekstremt mange katter når jeg blir gammel.

Men de som ble spurt om hjelp, om hjelp for å ende lidelsene til katten, de foreslo bare; kan du ikke bare kaste en stein på den da? og ; jada, jeg har sagt ifra til han, han kommer sikkert snart.
Så de sto der, ute i regnet å ventet på at de skulle komme, men de kom aldri.
Da måtte de ringe til mamma og snakke med henne, fortelle henne om katten som led så fælt.
Hun ringte til Vårin sin far, og ba han om å komme å hjelpe dem.
Så han kom, og han fikk endet lidelsene til katten på en bedre måte enn å pine den enda mer med en stein!
Han måtte desverre skyte den, for den var alt for skadet til å kunne reddes.

R.I.P søte butikk katten,  du søte lille som fikk en liten skål med melk av melkebilsjoføren de gangene han var der.